Da legenden Ronaldo trakk Sveits og Slovenia fra de to nærmeste seedingnivåene, fikk Norge i pose og sekk.

For en gruppe der motstanderne heter Slovenia, Sveits, Kypros, Albania og Island betyr at Norge unngikk noen av fotballstorhetene som mer eller mindre har klippekort til de store turneringene. Slovenia har fotballtradisjon i massevis, men de siste årgangene har ikke vært urovekkende sterke. De har heller ikke storhet som Zahovic lenger i rekkene. Slovenia var kanskje den mest gunstige motstanderen fra nivå to.

Mye tyder på at Sveits blir den mest vriene motstander. Sveitserne har i likhet med Norge ingen stor hjemlig liga, men eksporterer mange gode spillere. Sveits har også i lang tid fremhevet seg på aldersbestemt nivå og kan innen VM-kvalifiseringen starter ha rukket å ha fått flere store talenter frem til A-lagsspill. Men erfaringsmessig har Norge spilt jevnt med Sveits, en nasjon det kan være mulig å knive om førsteplassen i puljen med.

Med Albania, Kypros og Island som de andre motstanderne, betyr det at Norge må ta hver eneste kamp på alvor. Vi har unngått lilleputtene som det er lett å undervurdere. Med nye oppgjør mot Kypros og Island i vente i høst, blir spill og resultater mot de to av spesiell interesse.

Trekning og motstandere er én ting. Hva en selv presterer noe annet. Nye indikasjoner på Norges styrke får en i de neste dagene når Tsjekkia, Island og Danmark er motstandere. Det er oppgjørene mot de to siste som har avgjørende betydning for Norges EM-sjanser.

Rangeringen som verdens 12. beste fotballag har kanskje vært det eneste lyspunktet så langt i år etter at verken Drillos elever, kvinnelandslaget eller norske klubber har vist noe særlig å skryte av. Posisjonen som tolvte beste nasjon ga oss et klart fortrinn foran trekningen ettersom vi ble førsteseedet, men om vi i realiteten fortjener en så høy rangering kan diskuteres. Det kan ikke resultatene Egil Olsen har oppnådd med landslaget. De er imponerende. Men prestasjonene har til tider vært urovekkende ujevne. Ikke minst i år, selv om oppgjøret mot Portugal var nesten godkjent.

Men også med tanke på VM-kvalifiseringen foran Brasil-mesterskapet, er det en fordel med norsk deltakelse i et EM-sluttspill. For det dagens norske lag mangler er erfaringen fra de viktige kampene. Vårt siste sluttspill var EM i 2000. Skal Norge gjenta den prestasjonen må det bedring til i de neste kampene, ikke minst blir møtet mot danskene i Idrætsparken en virkelig test på nivået til Norge.

Hvem som skal lede Norge i VM-kvalifiseringen er foreløpig uklart, men jeg kan ikke pr. i dag se noen annen løsning enn at Egil Olsen selv fullfører det arbeidet han har begynt på. Enten Norge når EM-sluttspillet eller ikke, så har Drillo fått et vaklende Norge opp i knestående igjen og kan bygge videre på EM-laget til VM-kvalifiseringen som starter om vel ett år. Jeg tror det at mesterskapet finner sted i fotballens hjemland, en nasjon som aldri har slått Norge, lokker Egil Olsen til å fortsette. Han er den som har mesteparten av æren for den spesielle statistikken mot den mestvinnende VM-nasjonen, og for come back-Olsen vil det være en perfekt avslutning på karrieren som landslagssjef med et sluttspill i Brasil.

Det kan vi drømme om, og etter VM-trekningen i går høres det ikke lenger så urealistisk ut. Men det kreves fortsatt en viss nivåhevning til. Det er å håpe at den med tiden kommer etter at norske spillere igjen synes å være aktuelle for større ligaer enn den norske. Det la grunnlaget for tidligere sluttspilldeltakelser. Den økte spillereksporten – sammen med gårsdagens gunstige trekning – er ett av de få lyspunktene norsk fotball opplever om dagen.

Nå satser vi!